"Like a bridge over troubled water,
I will lay me down"

Med denne berømte sangen tolker Paul Simon sin totale oppofrelse for sin elskede. ”Hvis du har det vanskelig”, synger han, ” hvis du er ensom, hvis du bare føler mørke rundt deg, hvis du tror du ikke har venner mer, hvis hele din eksistens kun består av smerte, da skal jeg være der. Jeg skal legge meg ned som en bro over stormfullt vann, og du kan gå over meg” – og så kommer en oppmuntring: ”Bare gå videre, elskede, din tid til å stråle er kommet. Dine drømmer skal bli virkelige, se hvordan det går videre. Og hvis du trenger en venn, er jeg rett bak deg” (fritt oversatt).

Slik tilfellet er med så mange ting, er også denne illustrasjonen et skyggebilde av det oppdrag mennesket en gang fikk; å elske og hjelpe hverandre til utvikling. Slå en bro over alle vanskeligheter.
Den søker som stadig mer lytter til ropet i sitt dypeste indre, vil ved iherdig streben kunne flytte sin livsretning bort fra jeget, og over til sjelen. Ved hjelp av denne broen bygger den frigjørende Sjelen en ny personlighet, som kan gjenoppta sitt mål med skapelsen. Gjennom denne forbindelse eller bro, kan rene lyskrefter ut fra domenet til den levende sjel, strømme inn i den dertil forberedte pilegrim, slik at han igjen kan spre Lyset i det mørke jordiske liv.
I domenet til den levende sjel blir ingen energi forspilt, og det transformerte Lys vil nå sitt mål langs den korteste vei.

Her er et annet skyggebilde av virkeligheten: forestill deg en person som vil slappe av og hvile ut. F.eks. utstrekt på gulvet hvor han gir seg fullstendig over. Han stoler på at han ligger trygt og at underlaget vil bære ham. Denne trygghet skaper allerede en viss avslapning. Ut i fra sitt anspente vesen skaper han en midlertidig avslapning, og det gjør han ved hjelp av visualisering og innlevelse. Han prøver også å roe ned tankene så godt det er mulig. Bekymringer blir satt til side for en liten stund. Selvsagt fører denne prosessen til en viss belysning i et avslappet vesen. Men dette er fiksjon. Med en gang personen står med begge bena på gulvet igjen, er alt ved det gamle.


EN KJERNE AV EVIG UTVIKLING
Men det går helt annerledes med pilegrimen på sin Vei til Livet! Også han stoler på den grunn han står på. Men det er hans indre grunn, sin dypeste, grunnleggende livsbasis. Han gir seg fullstendig over til kristusprinsippet i sitt hjerte. Derfor kaller Rosenkorsere dette prinsippet for Hjertets Rose. Kjernen av evig utvikling. Å gi seg over til dette prinsippet er hva de gnostiske Rosenkorsere mener når de snakker om en selvovergivelse. Dette er den sanne ro, en absolutt positiv avkobling. Det er ingen viljeløs eller slapp holdning, men en fullstendig, bevisst tillit til broen til Kongeriket, kongeriket som ikke er av denne verden. Og en adgang til dette riket er grunnfestet i menneskets hjerte som et prinsipp, en begynnelse.

En bro er et middel for å nå et mål. Det må alltid bygges en bro for å nå et mål, f.eks. over en dal, en avgrunn eller over urolig vann. En bro må bygges og til dette er også en byggeplan nødvendig. Men først og fremst må også den uovervinnelige trangen til å nå målet, og til å kunne utføre arbeidet, være der. Vi kan fastslå at et menneske må være en ekte brobygger for å kunne gjøre fremskritt og ved å kunne bruke sin nåtidige situasjon, vil han engang legge bak seg veien til det fullkomne menneskets væretilstand. Den som begynner med dette, og lar seg lede av sjelen, vil oppdage at Veien til Livet allerede ligger åpen foran ham. En vid bue som strekker seg fra horisont til horisont.
En bue av løfter som reflekterer alle synlige og usynlige farger. Disse fargene er overens med klangen fra det usigelige Navn som går ut av Skapelsens Kilde.


VI MOTTAR INGEN DIREKTE INNSIKT UTEN EN SLIK BRO
Veien til Livet er broen som avdekker den fjerde dimensjon for pilegrimen. Denne dimensjon kan kun erfares av den som har oppnådd samme høye vibrasjon i hele sitt vesen, gjennom en ren, uegoistisk livsholdning. Gjennom å være fullstendig i tjeneste til den guddommelige kjærlighet som fører ham til sitt mål.
Broen til det evige liv utvikler seg og tar form, etter hvert som hjertet og hodet blir rengjort for egoistiske krav, og etter hvert som det blir rom for innstrømming av de rene krefter som kommer fra den levende Sjels domene. Den gamle visdomslæren sier at uten denne forbindelsen, uten denne bro, kan mennesket ikke motta direkte innsikt. På grunn av broen vil det ved siden av de vanlige følelsesreaksjoner hos mennesket som strever etter indre befrielse, oppstå et intelligent, harmonisk verktøy.

I Østens symbolisme fortelles det også om Klagenes bro, som gir mennesket tilgang til tårenes dal av smerte, selvopptatthet og ensomhet. Fortellingen sier at denne nedovergående broen blir erstattet med regnbuen, Løftenes bue, bygget av menneskehetens sønner og døtre som søker det rene Lys. Regnbuen symboliserer de syv stråler som går ut fra den syvfoldige Ånd. De nevnte sønner og døtre av menneskeheten, reiser over broen i Gudslyset, og sender Lyset nedover til menneskenes verden for slik å gjøre Sjelens Kongerike kjent. Da vil alle sjeler som er spredd utover hele verden, og som lengter etter dette Lyset, forenes. De slutter seg sammen og slik former de den ene sjel som omfatter Altet, fordi i den levende sjels område finnes ingen atskilthet. Slik er det også her og nå. Alle mennesker som får utviklet den evige Sjels bevissthet, former en uknuselig enhet, Antahkarana. Da er det ikke leng

Pentagram 2002.